I hverdagen er handlingene våre i stor grad drevet av ubevisste foranledninger og vaner. Vi starter dagen med å sjekke nyhetene på telefonen om morgenen og nyter den første koppen med kaffe når vi kommer på jobb. Hjernen er lat og fortrekker å jobbe på autopilot. Gjentakende atferd over tid blir en integrert del av hjernen hvor våre fortrukne handlinger har blitt skapt over tid.

Vi våkner opp om morgenen og wow der ligger mobiltelefonen. Vi griper fatt i den og må bare sjekke VG nett. Vi får umiddelbar tilgang på nyheter og det som har skjedd siden sist vi sjekket. Vi kommer oss på jobb, i bakhodet har tanken på kaffe vært der hele morgenen. I bilen på vei til jobb setter vi på oss sikkerhetsbeltet i det vi setter oss. Og det første som skjer når du kommer på jobb er kaffe. Du ser kaffemaskinen og kaffekoppen og du gjør det du må for å fylle munnen med deilig, mørk kaffe som umiddelbart virker oppkvikkende. En deilig belønning for å møte opp på jobb.

Hjernen vår er lat og jobber helst på autopilot. Det er grunnen til at vi møter motstand i forhold til de endringene som vi har satt oss fore å gjennomføre. Det startet for lenge siden. Noe vi gjorde ga oss en god følelse. I hjernen vår var dette upløyd mark. Den lille behagelige opplevelsen gjorde at en liten vei ble merket opp. Siden det gikk så bra første gang gjorde vi det en gang til og en gang til og en gang til. Gradvis ble avtrykket i hjernen mer markert. Fra å være et oppmerket sted ble det en sti, som ble til en vei og som økte i omfang og tilslutt ble det en motorvei som vi følger i full fart. Det blir hjernens fortrukne vei og hvor energi i liten grad møter motstand.

Det er i dette landskapet vi befinner oss når vi forsøker å endre vaner. Hjernen ønsker å følge minste motstands vei og orker ikke helt tanken på å markere en liten sti for å lage en vei. Derfor tar den oss tilbake til motorveien hvis vi ikke passer på og har en strategi.